Reisebrev fra Madrid, April 2012 | Del II
Onsdag. Siste hele dagen i Madrid var et faktum – jeg hadde mye jeg skulle gjøre – og det var denne dagen det skjedde mest på. Formiddagen tilbrakte jeg med reisefølget mitt, som pent måtte bli med inn på Bernabéu shoppen og overvære at jeg kjøpte en tredje drakt. (Spanias bortedrakt, og igjen med Arbeloa på ryggen.) Vi gikk fra Chamartín til Cibeles – og som jenter flest shoppet man litt på veien. Jeg var under tidspress da jeg måtte opp igjen til hotellet og gjøre meg klar til kamp før jeg møtte gutta ved Tirso de Molina, men vi rakk en kaffe på Starbucks ved Metropolis.
Da vi var sammen med Adam Bader spurte vi om vi kunne henge opp banneret vårt på stadion. Han svarte «skal dere ta med pistoler inn?»
Vi skjønte raskt nok at stemningen kunne bli amper av hans svar på våre spørsmål relatert til El Derbi – derfor valgte jeg å ha på meg den røde Arbeloa drakta igjen. Det var varslet regn, så jeg tok med hettegenser i Spanias mørkeblå, rød og gul, samt supporterskjerfet fra kampen på Bernabéu. Skjerfet var faktisk det eneste hvite jeg hadde.
De fleste fra Peña Madridista Noruega hadde allerede reist hjem, men Andreas, Christina, Jonas, Thomas, Håvard, Eivind og Sander møtte meg ved Tirso de Molina. Jeg så raskt at jeg var overkledd. Jonas hadde på samme skjerf som meg – og det var det eneste av supporter utstyr og det eneste hvite som var å se på noen av de.
«Liker du Spania eller, Kjersti?» spurte Andreas meg. Kommer nok ikke til å glemme det spørsmålet. Svaret sier seg selv… og jeg trodde at det var et trygt valg.
18.30 tok vi turen til Vicente Calderón. Avspark var klokken 22.00 – så vi hadde god tid.
Alt for god tid.
Ikke alle hadde fått hentet ut billettene sine, så det ble første målet. På tur til stadion kom en dame løpende etter Christina og stoppet henne for å fortelle at Jonas måtte ta av seg skjerfet sitt, om han ville unngå bråk. Jeg hadde pakket ned mitt, da det ble for varmt med skjerf.
Fremdeles uviten og på grensen til idiotisk ignorant til blikk og tilrop («España…» i det folk kom mot meg og «Arbeloa!!» utbruddene i det jeg gikk forbi sitter fremdeles i,) fikk vi tak i de resterende billettene og det ble bestemt at vi skulle spise. Så – opp fra stadion igjen kom to menn bort til meg. De snakket ikke engelsk. De klarte allikevel å få fram budskapet. Spania drakt i seg selv var greit nok – men så lenge jeg hadde en Real Madrid spiller på ryggen ba jeg om bråk. De spurte om jeg hadde noe jeg kunne dekke til ryggen min med. Jeg følte genuint at de var bekymra – så jeg fant hettegenseren min. Hadde jeg ikke tatt den på selv hadde de dratt den på meg. Jeg takka for hjelpen, men må innrømme at jeg ble litt amper. Det ble ikke bedre av at det begynte å bli bra med mennesker utenfor stadion og noen av de skjøt knallskudd hvilket satte hjertet i halsen min ved mer enn en anledning. Stemningen begynte å spisse seg til, alvorlig.
Omsider skjønte jeg at alle de bevæpnede politimennene rundt stadion ikke bare var der for spillerne sin del…
 |
(Foto: Jonas Wikborg)
Alle var spente med tanke på kampen – men alle hadde også lagt demper på følelsene sine. Mens vi spiste kom det mengder på mengder med Atléti fans fra metroen. De strømmet ned mot stadion – og når vi fulgte etter var det nærmest blitt forandret til en krigssone. Ovenfor stadion ved rundkjøringen hadde Frente Atlético lagd leir. Knallskuddene ble hyppigere. På vei tilbake «mistet» vi to av følget. Selv om jeg ikke liker å bruke ordet er vel realiteten at vi gjemte oss/søkte tilflukt i supporter shoppen til Atlético. Ja, det tok litt av utenfor.
 |
Jeg holdt ut i 15 minutter, så orket jeg ikke mer. Jeg var der for å oppleve spetakkelet – så jeg ringte en av de «bortkomne» og det ble avtalt møtepunkt i rundkjøringen. Lukten av kruttrøyk hang i lufta. Jeg snakket litt med en politimann som mer eller mindre sa; «Ikke gå dit.» og pekte mot Frente Atlético gruppen. Jeg stod ved siden av ham for å få en liten følelse av trygghet, mens jeg speidet etter Jonas og Håvard.
Da de omsider kom – var det tid for forkledning – og å innfiltrere Frente Atlético.
Vi gikk dit politimannen sa jeg ikke skulle gå. Hjertet mitt dundra i brystkassa, foran meg fyra de bluss og smelte knallskudd, mens Jonas fortalte at de nesten hadde banka en Real Madrid fan lengre oppi gata. Trøkket, bråket, sangene, folkene – det var så mye – det var helt sykt! Det var 1,5 timer til avspark – og massene rundt Vicente Calderón tok helt av.
På vei inn i heksegryta var det en mann som grep tak i armen min. Jeg var sikker på at jeg kom til å få juling. I stedet overrasket han meg ved å spørre hvor jeg var fra. Jeg husker jeg svarte Norge før jeg kvakk sammen da de fyra av nok et knallskudd. Han smilte, og hva som ble sagt etter det er sletta fra hukommelsen, men han lot meg gå – og jeg var like hel.
Det skal sies at vi fikk noen helt fantastiske bilder og videopptak mens vi sto blant Atléti fansen og overvar oppladningen deres.
Setene våre var på første rad på langsiden overfor trenere og benken. Vi hadde Iker i målet foran oss i første omgang, og våre «venner» fra Frente Atlético bak målet. Før oppvarmingen så vi igjen kameramannen fra irakisk tv, han hengte opp flagget sitt ved der vi satt og kunne fortelle at han ikke hadde sovet siden uavgjort kampen på Bernabéu, men gikk for sier i kveld. Heldigvis slapp jeg å komme med spådommer denne gangen…
 |
(Foto: Jonas Wikborg)
Jeg dristet meg til å ta et bilde mens jeg så utover stadion med Arbeloa drakta på, før stadion var oppfylt.
Real Madrids keepere var først ute på banen og Iker ble faktisk møtt med jubel. To av jenter stod ved siden av meg og lovpriste ham mens jeg tok bilder, og da han jogga bort fra oss spurte jeg de om de var Madridistaer. Om blikk kunne drepe… vel. Det var de altså ikke. Men jeg antar at etter EM er vel alle spanjoler glad i «San Iker» på lik linje som «Don Andrés».
Real Madrid spillerne varmet faktisk opp på vår side av banen, og da Pepe kom nær nok til at jeg trodde han kunne høre meg ropte jeg til ham. Det skulle jeg IKKE ha gjort. Gjengen bak meg satte startet en anti-Pepe kampanje uten like.
Med kampen i gang var det veldig merkelig og samtidig fantastisk å se spillerne som jeg vanligvis ser via stream fra dataen, så veldig veldig nærme. Arbeloa holdt til på siden vår i første omgang, i andre fikk vi mer av Coentrão – og portugiseren imponerte meg igjen. Det var mektig å se hvordan hele laget flyttet seg, hvordan de jobbet sammen. Og denne kampen?
Den tok av.
Det er helt ufattelig at jeg har sett Cristiano score i angrep, på straffe og på frispark – i en og samme kamp. Callejón noterte seg også et mål. (Jeg burde vel regne med Falcao her også…?) Ellers fra kampen husker jeg utmerket godt at Arbeloa fikk gult, og at jeg en lengre stund trodde Coentrão var skadet. For ikke å nevne alle cornerne til Özil som fra tatt fra vår side. Og målfeiringen som resulterte i flaskekasting fra Atléti supporterne.
Det var også mange anti-Madridista sanger (stakkars Cristiano fikk jo virkelig sunget til seg…) og naturlig nok, lasere.
Mitt sete var i enden på en seksjon, og det var gitter mellom meg og Atléti supporteren som satt i trappen ved siden av. Det var kanskje like greit… Når han ropte «FALTA!» i favør Atléti kom det tilsvarende «TONTO!» fra meg. En stund kunne det kanskje virke som om vi hadde en egen konkurranse om hvem som kunne rope høyest. Humøret på andre siden av gitteret sank mens mitt steg. Ekstasen tok oss Real Madrid supportere fire ganger den kvelden. Jeg var lykkelig ignorant og særs fokusert på kampen. Derfor la jeg faktisk ikke merke til fansen som kjeftet på oss, bannet til oss og ga oss fingeren.
Jeg hadde rett og slett klart å gå glipp av at vi hadde terget på oss Atléti fansen – helt frem til noen av de begynte å gå uttrykte sine meninger i det de gikk forbi mot kampslutt.
Alvoret av situasjonen skjønte jeg dog ikke skikkelig før dommeren blåste i fløyta. Jeg rakk å kaste et blikk mot banen for å se hvordan laget f
eiret, før jeg oppdaget at hele gjengen min allerede var på tur ut av stadion i relativt høyt tempo. Jeg løp etter. Vi hadde to mål; finne taxi og komme oss vekk. Mens vi gikk fikk jeg høre av en av gutta akkurat hvor sinte Atléti fansen hadde blitt. Angivelig var vi mer spennende å se på enn kampen i andre omgang.
Naturlig nok oppstod det kø i trafikken da folkemassene veltet ut etter kamp, og det var akkurat slik vi fant ledig taxi. Vi fordelte oss over tre, og jeg i følge med Jonas og Hans Petter dro tilbake til Tirso de Molina mens vi så på fansen som gikk forbi.
Trygt fremme skiltes våre veier her. Jeg trodde eventyret var over for denne gang, men det skulle vise seg å være feil.
Jeg takket Jonas og HP for en fantastisk tur og ba de hilse de andre (jeg fikk jo ikke sagt hadet til gjengen som dro før om dagen, eller de andre fra kampen.) og tråkket meg ned i metroen – fremdeles i lykkerus.
Mens jeg gikk trappene for å komme til linje 1 økte lyden av sinte stemmer. Da jeg kom frem så jeg på andre siden av sporet bortimot 15 Atléti fans. Halvparten av de kranglet med en enslig Madridista-jente på min side av sporet. Det endte med at sikkerhetsvakter kom for å roe ned jenta. Metroen var stappa full, og det var fremdeles mange rødhvite drakter å se. (Min egen Spania drakt var gjemt under hettegenseren, slik de to herrene rådet meg til før kampen.) Jeg fikk fremdeles mange blikk, men siden man ikke kunne lese hvilken klubb jeg støttet ved å se på meg gikk det fint.
Planen min herfra var å gå av på Santiago Bernabéu stoppen for å kaste et siste blikk på stadion før jeg gikk tilbake til hotellet. Akkurat det skulle vise seg vrient. Uerfaren med metro visste jeg ikke at utgangene stengte ved et gitt tidspunkt. Men det gjorde de. Klokken nærmet seg 1, og utgangene? De var blokkert. Skrekkfilmscenarioet veltet innover meg, mens jeg håpte inderlig at siste vogn for kvelden ikke var gått. (Metroen stenger 1.30, fortalte de på hotellet.) Jeg holdt roen mens jeg prøvde å ikke tenke på hva som kunne befinne seg i mørket i tunellene, eller hvordan det ville være å dø sove på en benk der nede. Det tok faktisk litt tid før jeg oppdaget at det sto noen enslige mennesker på andre siden av sporet. Omsider lyste informasjonsskjermen opp – det ville komme en ny vogn om 20 min.
Da metroen stoppet trodde jeg knapt mine egne øyne. Vogna foran meg var fylt til randen av mennesker – og rundt 20 bevæpnede politimenn, med skuddsikker vest, hjelm… Jeg ble stående å måpe i det de gikk av. Lamslått. Jeg tror ikke jeg flyttet meg en gang – de gikk rundt meg på begge sider og jeg skal ærlig innrømme at de hadde satt en durabel støkk i meg. Kveldens siste adrenalinrush var et faktum.
Menneskene som fulgte bak var muntre, noen bar banner, og de fleste slengte «España» og «Roja!» kommentarer til meg i det de gikk forbi. Jeg sa «Viva España» til en jeg våget å se inn i øynene, og klarte å ta de tre skritta som var nødvendig for å komme seg inn på vogna, før jeg noe tafatt satte meg ned og trakk et lettelsens sukk.
Så ble jeg klar over at vogna ikke var tom. Til høyre for meg satt det tre mennesker. Jeg skimtet «Ultra» på skjerfene deres og fargene var henholdsvis sort og lilla.
De la merke til at jeg stirret. Og jeg klarte virkelig ikke å slutte å stirre.
Det gikk opp for meg at hva jeg hadde møtt – på metro stoppen til Santiago Bernabéu – var Ultras Sur med politieskorte.
Blikkene fra de tre gjenværende gutta var ikke særlig varme, så jeg slengte standardspørsmålet for turen; «Hablas ingles?»
Svaret var nei. Blikkene mildnet ikke.
«Okay, tenkte jeg – nå eller aldri…»
«Your scarves…» begynte jeg, og klarte på en eller annen måte å få frem hva jeg mente. «Ultras?»
Ansiktene deres lyste opp. Den ene mannen plukket av skjerfet sitt og holdt det opp for meg – og jeg kjente lettelsen flomme over meg igjen. Skjebnen smilte virkelig til meg den kvelden.
Jeg spurte om de hadde vært på Vicente Calderón. De nikket. Jeg reiste meg opp, og tok av hettegenseren og viste trøya for første gang siden før avspark og forklarte at jeg tilhørte Peña Madridista Noruega.
Fornøyde Ultras gutter – og fornøyd madridista jente.
Jeg rablet opprømt i vei om mine opplevelser, og rakk faktisk ikke å spørre de om de støtte på trøbbel på tur ut. (Men det tør jeg jo nesten tippe at de gjorde – med tanke på «vennene» de hadde med seg på metroen…)
Vi hadde ikke så mye tid, men «un fotito por favor?» var de gladelig med på. Han ene åpenbarte at han kunne litt engelsk, og da jeg omsider skulle av på Chamartín følte jeg at det var alt for tidlig – gutta viste seg å være hyggelige karer og jeg hadde gjerne stiftet nærmere bekjentskap med de. Kanskje også for å vite litt mer om situasjonen rundt Ultras Sur i dag – og ikke minst – hvordan de hadde opplevd kampen.
Men, dette lille møtet tross gjorde en fantastisk tur komplett for meg.
Santiago Bernabéu var magisk.
Valdebebas var eventyrlig.
Vicente Calderón var en thriller.
Kvelden ble rundet av med skrekkblandet fryd.
Jeg var tilbake på hotellet rundt 2 og jeg klarte ikke å komme meg i seng før 4, jeg lot heller ikke reisefølge mitt sove med en gang; jeg var oppspilt og måtte fortelle. (Enda vi skulle opp igjen 6.)
Tilbake på Barajas i relativt god tid spiste jeg frokost (bocadillo med chorizo og en siste Cola Cao,) mens jeg så over dagens Marca og AS.
 |
På tur ut til flyet og på vei ut av Madrid fikk en et siste blikk på Los Cuatro Torres (som var ved der vi bodde) og det var aldri så lite sørgmodig å vende nesa tilbake til Frankrike igjen.
Madrid hadde vært herlig.
Spanjolene var hyggelige, møtet med staben til Peña Madridista Noruega gikk over all forventning; fotballkampene som var mine første ga mersmak.
Inntrykkene kommer til å sitte i for evig.
 |
(Foto: Jonas Wikborg)
Jeg vil avslutningsvis takke Peña Madridista Noruega for en super tur.
¡Hala Madrid!