Reisebrev fra Madrid, April 2012 | Del I
For to uker siden kom jeg hjem fra tidenes fotballtur. Ja, jeg vil kalle det tidenes. Inntrykkene, opplevelsene og møtene kommer jeg aldri til å glemme. Det skal noe til å toppe denne turen neste gang jeg drar tilbake til Madrid. Det kjennes fremdeles litt uvirkelig… Så, la oss begynne fra starten.
Torsdag 5. april tok jeg og en jente som har vært på besøk hos meg i Frankrike TGV toget til Nice, hvorfra vi skulle fly videre til den spanske hovedstaden. Bak oss hele veien hadde vi et mørkt teppe av tordenværsskyer, et forvarsel jeg valgte å se bort fra.
Barajas møtte meg som overveldende stort, men rimelig greit dog. Etter hjelp fra hyggelige mennesker på flyplassen ble det klart at vi skulle ta metroen til Chamartín, hvor hotellet vårt i følge kartet var like ved.
 |
Jeg la selvfølgelig merke til metrostoppen som het «Santiago Bernabéu» og fikk sommerfugler i magen. Men, det var sent; fotballen måtte la vente på seg.
Madrid åpenbarte seg da vi igjen var ute i frisk luft ved Chamartín – og hotellet vårt? Det lå to minutter unna, hvilket skulle vise seg å være perfekt og veldig beleilig for min del.
Fredags morgen møtte oss kald, med regn og hagl. Det var påske og det meste var stengt, derfor måtte vi traske rundt i området for å finne et sted hvor vi kunne få frokost. Og hvorfor ikke begynne morgenen med patatas tortillas og Cola Cao?
Dette var dagen hvor jeg skulle møte «resten av gjengen» fra Peña Madridista Noruega for første gang. 14 tok turen fra Norge, Christina bor allerede i Madrid – og jeg kom som nevnt fra Frankrike. Josef landa før den første delegasjonen, og ble å tilbringe formiddagen med meg og reisefølget mitt.
Turen gikk langs «Paseo de la Castellana» hvor jeg visste at før eller siden ville stadion åpenbare seg. (I følge kartet lå stadion 2,2 kilometer fra hotellet.) Og det var som ut av intet.
Plutselig var Santiago Bernabéu foran oss.
 |
Josef og jeg kunne allerede føle på spenningen, det var første besøket for oss begge.
Det skal nevnes at reisefølget mitt ikke finnes fotballinteressert, men hennes forsøk klarte ikke å ta gnisten fra oss. Vi gikk rundt stadion og var selvfølgelig den obligatoriske turen innom shoppen, hvor vi ble stående å diskutere spillerne og deres fremtid i klubben mens vi spekulerte på hvilke drakter vi ville ha.
Det var nesten midnatt da jeg møtte resten av gjengen fra Norge. De var kanskje litt slitne, veldig spente, men hyggelige mennesker. Presidenten for Peña Madridista Noruega, Magnus Kragtorp, og en av skribentene ble intervjuet av Canal+, og resten av laget gikk omsider ut for å få seg noe å spise. Basen deres var helt sør i byen, i området rundt Puerto del Sol, så jeg hoppet på metroen tilbake til Chamartín.
Lørdagen var tiden for å være turister, men med et noe labert reisefølge opplevdes det så som så. Turen gikk igjen ned til Puerto del Sol. Området var fullt av turistfeller. (Det stoppet meg ikke fra å kjøpe en mengde postkort med bilder av spillerne, samt noen suvenirer til familien hjemme i Norge.) Turen innbar naturlig nok en obligatorisk visitt til Cibeles fontenen – og enn hvor magisk det var, stod man litt igjen med «Jøss, hun er liten.» følelsen.
Vel tilbake på hotellet satte jeg meg i hotellresepsjonen og skrev postkort, en svak unnskyldning for å følge med på helgens kamper. Noen av Peña gutta hadde nemlig tatt turen til Vallecas for å se Rayo Vallecano mot Osasuna, og alt tydet på at de hadde en vidunderlig kamp. (Det endte 6-0)
Verten i hotellrestauranten fant raskt nok ut at jeg var fotballinteressert, og da jeg sjekket om de viste Barcelona kampen der sendte han meg videre til puben ved foten av hotellet. Der spiste vi middag og så erkefienden vinne over Zaragoza.
Så var søndagen kommet. Kampdagen. Peña Madridista Noruega skulle innta Santiago Bernabéu, mange for første gang, og se Real Madrid spille mot Valencia. Planen var at jeg skulle møte de ved stadion tidligere på dagen – men de hadde dratt videre før jeg og reisefølget mitt rakk å komme oss dit. Jeg tok nok en runde rundt stadion for å se på bygget og menneskene, og ble stanset av fremmede med spørsmål om skjorten jeg hadde på meg. (Og om jeg hadde billetter…)Den hvite realmadrid.no skjorten vekker litt oppsikt. Gøy!
Det endte med at jeg satte igjen reisefølget mitt i en butikk ved hotellet og benyttet metroen ned til Sol for å møte gjengen. Stemningen var elektrisk i det vi begynte turen tilbake. Obligatoriske bilder ble tatt utenfor Bernabéu mens vi ventet på billettene, og noen av oss kjøpte skjerf. (Nesten i frykt av at det ville bli kaldt, for Madrid hadde vist seg fra sin kjølige side i de forgående dagene.)
 |
(Foto: Jonas Wikborg)
Da El Presidente var i besittelse av billettene tok gruppa turen til Burger King for å spise. Magien var til å ta og føle på da spillerbussen kjørte forbi. Det var uvirkelig.
Etter vi hadde spist og var mer enn fornøyde gikk vi for å finne inngangen vår. Det resulterte i at vi ble stoppet av et TV team og jeg ble intervjuet av irakisk tv. Bastant trodde jeg på seier til Real Madrid. (Slik skulle det dog ikke gå…)
 |
Vi hadde seter ganske høyt oppe og bak målet som Diego Alves voktet i første omgang – Iker Casillas i andre. Inntrykkene og opplevelsen av se kamp på Bernabéu var så enorme at fint lite festet seg. Jeg husker at de spilte «Pasado pisado» da jeg kom inn, jeg husker at laget ble ropt opp og den øredøvende jubelen som fulgte. Jeg husker at vi hadde Ultras Sur i motsatt ende. De lagde et voldsomt liv – men når stadion sluttet seg til de varte det ikke mer enn 5-10 sekunder før det dødde av. «Turistfenomenet». Jeg husker at Cristiano skulle ta frispark og en av gutta sa vi burde dukke. Det jeg allikevel husker aller best er at Pepe sparket til Arbeloa. Og så vips, var kampen over.
 |
(Foto: Jonas Wikborg)
Vi tok ned banneret og gikk ut, litt skuffet og samtidig overveldet. Det endte 0-0 den kvelden.
Noen gikk for å se spillerne kjøre ut og var særs opprømte da de sluttet seg til oss igjen. De hadde sett Zidane, Cristiano… og så husker jeg en av de sa til meg; «Og vi så Albiol og Granero og sånne spillere du liker også. Du skulle vært med!»
Det fikk smilet på plass igjen.
Mandag hadde Peña Madridista Noruega generalforsamling. Etter den kan sies vel overstått tok vi igjen turen til Santiago Bernabéu. Planen var at vi skulle ta touren. Denne fikk jeg ikke vært med på, da jeg måtte forlate de litt senere for å gjøre meg klar til møte med Adam Bader. (Real Madrids sjef for sosiale medier.)
Men jeg hadde en veldig hyggelig stund med Adam, hvilket inkluderte min første tur til Starbucks (faktisk!) en liten tur ned til Cibeles, og jeg fikk pekt ut hvor Xabi Alonso bodde. (Forøvrig den eneste spilleren som bor i selve byen. ) Adam og jeg slutta oss til gutta på O’Neills i Sol området – hvor vi så fotball, spiste middag og snakket om alt og ingenting.
Tirsdag morgen var jeg oppe grytidlig. (05.30) Turen gikk til Tirso de Molina hvor jeg skulle møte Jonas, trodde jeg da… Dette var morgenen da våre norske mobiler ikke skulle ville ringe hverandre, og etter å ha ventet i en halvtime ble det klart at Jonas hadde tatt med seg Thomas og dratt. Destinasjon; Valdebebas. Det resulterte i at jeg bare måtte hoppe i en taxi og dra etter. Da jeg presenterte reisemålet mitt for den unge sjåføren så han opp i speilet og spurte om jeg var Madridista. «Si,» svarte jeg. Og så ble det stille. Veldig stille.
En liten stund var jeg redd at han var Atléti supporter, men den gang ei. Til tross for svært dårlige spanskkunnskaper fra min side og engelsk som han hevdet at han har lært på jobben hadde vi en hyggelig samtale på tur ut, om Real Madrid, framtiden til klubben og det spanske landslaget.
Det var kjølig, vind og solen var så vidt på vei over horisonten da jeg omsider var framme ved det beryktede treningsanlegget, ikke så lenge etter gutta. En ting var klart; vi kom ikke inn, så da var det bare å vente.
 |
(Foto: Jonas Wikborg)
Tipset vi hadde fått før om å stille mellom 7.30/8.00 viste seg å være helt på jordet.
Humøret var allikevel på topp, og Jonas stiftet nærmere bekjentskap med sikkerhetsvaktene, da han var den eneste av oss som snakket spansk.
For å få tiden til å gå ble det slengt vitser om at alle merkelige kjøretøy (som var personell og lignende) var Hamit Altintop på vei til trening.
Klokken var nærmere 9.30 da første ‘betydningsfulle’ person kom. Thomas hadde sagt at Mourinho alltid er først – og så Cristiano. Slik gikk det ikke. Aitor Karanka var først på plass, etterfulgt av Karim Benzema – hvis bil sin lyd jeg aldri kommer til å glemme; det var herlig. (Hamit Altintop skuffet ikke, og dukket selvfølgelig opp han også.)
Spillerne stanset dog ikke på morgenen – det var det restriksjoner mot. Men de fleste smilte og hilste og siden det var få mennesker der gjorde det hele opplevelsen ubetalelig. Høydepunktet var at det ble kø foran Pepe, så han måtte stanse. Han sveivde like så godt ned vinduet og signerte noen autografer. Han var blid og meget hyggelig.
Det var litt surt, for oss som var der så tidlig, å se noen asiatiske jenter bare gå rett inn. Jonas snakket med vakten og fikk vite at de var sosios. Dette avgjorde at vi – mens laget trente – tok turen tilbake til Bernabéu for å finne ut hvordan vi eventuelt kunne bli det. I samme anledning møtte jeg Adam Bader igjen, og hadde en rask runde på shoppen. Hjemmetrøyen til Spania ble kjøpt, med Arbeloa på ryggen – og Real Madrids tredjetrøye, med Benzema bak. (Møtet på morgenen avgjorde draktvalget mitt, som var mellom Kaká, Callejón og Benz.)
Med litt stress og ikke noe smartere på temaet sosios dro vi tilbake til Valdebebas for å se spillerne kjøre ut. Vakten hadde fortalt Jonas at det var da spillerne stoppet. Ved metro utgangen kastet vi oss inn i en taxi og så på tur tilbake at Lass Diarra suste forbi oss. (Han hadde vi merkelig nok ikke sett ankomme.) Vi fikk taxien til å stoppe rett ved en bil som var omringet av fans – Iker Casillas – og gutta rakk å få autografen til kapteinen.
Pepe stanset igjen, og en kan jo spekulere i om han ikke gjør det for å «gjøre opp for» reaksjonene han tidvis vekker hos fansen når han spiller fotball? Han kasta et ekstra blikk på skjorta mi – jeg hadde nemlig tatt på Arbeloa skjorta. Men vi legger det emnet dødt; Pepe var en hyggelig mann og han stanset for absolutt alle på tur hjem fra trening.
 |
(Foto: Jonas Wikborg)
Mens Pepe stoppet for gruppa vår, som var den siste på veien ut – rakk en bil å ta ham igjen. Trangen min til å bli påkjørt skal sies å være veldig liten – så jeg rygget unna for å gi bilisten rom til å kjøre forbi. (De andre flokket seg fremdeles rundt Pepe.)
Det viste seg at det var han hvis trøye jeg hadde på som skulle komme bak. Álvaro Arbeloa senket farten og virket svært overrasket da han så hvilken trøye jeg hadde på. Jeg vinket –han nikket tilbake – og øyeblikket var over. Gutta var overbevist om at jeg kunne ha stoppet ham, men jeg var mer enn tilfreds.
Ellers synes vi jo at det var morsomt at Benzema og Cristiano kom kjørende ut etter hverandre (de hadde de fineste bilene…) og at Coentrão ikke satt på med Cristiano på vei hjem, for portugiserne ankom nemlig treningen sammen.
Etter vi hadde forsikret oss om at alle spillerne hadde dratt vendte vi nesa sørover igjen og tok turen til Vicente Calderón. Vi måtte hente billettene til El Derbi.
 |
Sør-Madrid bød allerede da på helt annen stemning enn nord. Vi ble møtt med stive blikk; jeg med Arbeloa skjorten, Thomas med Mourinho skjorte, Jonas med Özil var ikke et velkomment syn rundt Atlético Madrids stadion.
Men, billettene fikk vi og første del av dagen kunne kalles vel overstått.
Med «tid til overs» fant jeg tilbake til reisefølget mitt, vi gikk til Bernabéu og shoppet litt på nærliggende kjøpesenter. Det var mørkt innen vi var ferdige, og å gå forbi Bernabéu på nattestid var vidunderlig.
 |
Jeg vil avslutningsvis takke Peña Madridista Noruega for en super tur.
¡Hala Madrid!